Ildfast refererer til ytelsen til ildfaste materialer for å motstå høy temperatur uten å smelte og myke uten belastning. Betydningen av ildfast er forskjellig fra smeltepunktet, som er temperaturen der den krystallinske fasen av et rent stoff og dets flytende fase er i likevekt. Siden ildfast er vanligvis laget av
Heterogene faste blandinger av forskjellige mineraler smeltes innenfor et bestemt område. Den kjemiske sammensetningen, mineralsammensetningen, fordelingen av forskjellige faser og bindingsforholdene for ildfaste stoffer har en avgjørende innflytelse på deres ildfaste grad. Ulike urenhetskomponenter, spesielt de med sterk flyt, vil redusere materialets brannmotstand alvorlig. Derfor er forbedring av renheten til råvarer og streng kontroll av innholdet av urenheter svært viktige teknologiske tiltak for å forbedre materialets brannmotstand.
Ved faktisk bruk av ildfaste stoffer, i tillegg til høy temperatur, er de også utsatt for forskjellige belastninger og erosjon av forskjellige etsende medier. Servicemiljøet er veldig komplisert, så ildfast kan ikke brukes som den øvre grensen for ildfast temperatur. Brannmotstand er grunnlaget for å bedømme om et materiale kan brukes som ildfast. Den internasjonale standardiseringsorganisasjonen krever uorganiske ikke-metalliske materialer med ildfast grad over 1500 ° C som ildfaste materialer.
Brannmotstanden til ildfaste materialer uttrykkes vanligvis av kjeglenummeret til en standard temperaturmålingskegle. Forskjellige land har forskjellige temperaturmålingskeglespesifikasjoner, og temperaturen som er representert av kjeglenummeret er også inkonsekvent. Vanlige temperaturmålingskegler i verden inkluderer den tyske Segerkegel (forkortet SK), den internasjonale standarden
Standard temperaturkegle (SO) til den standardiserte organisasjonen, standard temperaturkegle (WZ) i Kina og standard temperaturkegle (IK) i det tidligere Sovjetunionen. Blant dem er ISO, WZ, IK konsistente, og kjegletallet multiplisert med 10 er temperaturen som er representert.
